Den første revisjonen av raseforbudet kom i 1995. De som hadde håpet på en gjennomgang av forbudets virkning ble grundig skuffet. Landbruksdepartementet, som den gang holdt i kamphundloven med forskrift, mente at man behøvde ytterligere 3-5 år for å kunne evaluere loven “i lys av de erfaringene som Storbritannia og Sverige da har fått”. Sverige har som kjent satset på en generell regel, som forbyr avl og hold av farlige hunder. I Storbritannia valgte man et raseforbud, og støtte umiddelbart på “en del problemer ved håndhevingen av forbudet” (Kilde: ot.prp.nr 13 (1995-1996)) For å komme disse problemene i møte ønsket man derfor blant annet å innføre en plikt for hundeeier til å kunne fremlegge dokumentasjon for en hunds herkomst, dersom det var tvil om en hund skulle komme inn under forbudet mot farlige hunder. Regelen gjelder de som har “hund som kan forveksles med disse rasene eller krysning av disse”. Det heter i departementets argumentasjon: “For de som er ansvarlige for forvaltningen av loven, er det i tvilstilfeller vanskelig eller umulig å godtgjøre om den enkelte hund er av forbudt rase eller ikke uten hjelp fra hundeeieren. I tilfeller hvor hundeeieren ikke ønsker å samarbeide, bør loven derfor gi klar hjemmel som gir plikt til å fremskaffe dokumentasjon. En slik ordning vil gjøre det mulig å håndheve loven.” Og så kommer det viktigste: “Uten en slik dokumentasjonsplikt vil det være nødvendig å forby raser som ikke lar seg utseendemessig skille fra de forbudte rasene, for å kunne håndheve loven. Dette ønsker departementet ikke å gjøre fordi det vil ramme hold av hunder som ikke anses som farlig i lovens forstand.” Men loven sier ikke at hunder med kort pels, kraftige kjaker og kompakt kropp er farlige. Lovens forbud gjelder hunder som “er spesielt aggressive, kampvillige og utholdende, og på grunn av disse egenskapene farlige for mennesker og dyr” (hundeloven § 19 annet ledd, og kamphundloven § 2 første ledd). Hunder som ikke besitter disse egenskapene eller som på tross av disse egenskapene ikke er farlige for mennesker og dyr, skal i prinsippet ikke rammes av forbudet mot farlige hunder.
Innførselen av et raseforbud, kontra å velge den svenske modellen med et generelt forbud mot uønsket avl og hold av farlige hunder, var derfor det første skrittet i feil retning. Så nær som all forskning motgår tesen om at det finnes farlige hunderaser. Forskning viser derimot at adferd er meget lett påvirkelig gjennom arv, og at en enkelt linje kan endre adferd fra sky til kontaktsøkende i løpet av svært få generasjoner. Dette tyder på at hvilke raser som eventuelt skal ses på som “farlige raser” vil kunne endre seg kontinuerlig. Med innførselen av dokumentasjonsplikten i 1995 tok man det første virkelig store steget bort fra target. I stedet for å, for eksempel, innføre en plikt til å kunne dokumentere en hunds mentale profil gjennom en adferdsbeskrivelse, fortsatte man å la seg besnære av tanken på å kunne skille farlig/ikke farlig gjennom stamtavler. Kravet til dokumentasjon i perioden etter 1995 skulle være formellt tilfredstilt dersom hundeholder kunne legge frem stamtavle eller registreringsbevis sammen med identitetsmerking. Dersom man var i besittelse av en hund som kunne forveksles med en forbudt type, måtte man foreta en registrering av denne. NOX-registeret for blandingshunder eksisterte ikke i 1995. Dette registeret som er et eierregister (ikke et stamtavleregister) sto klart i 2003. For blandingshunder var regelen etter 1995 at man måtte “sannsynliggjøre hundens opphav på annen måte”. Den forelagte dokumentasjonen skulle vurderes etter “alminnelig bevisvurdering”, det vil kort og upresist si at de forelagte bevis måtte sannsynliggjøre opphavet med mer enn 50 % sannsynlighet.
Dokumentasjonsplikten medførte ikke bare gull og grønne enger, og ordningen mottok kritikk i Sivilombudsmannens årsberetning fra 1999 (side 106 flg). Sivilombudsmannen uttalte at selv om man kunne legge til grunn at en vurdering av hundens farlighet ikke var et krav i forbindelse med avlivingsspørsmålet (det vil si dersom det var klart at en hund var rammet av forbudet), ville en slik vurdering “komme inn i forbindelse med spørsmålet om hunden kan forveklses med en farlig hund”. Etter sivilombudsmannens syn skulle man altså legge vekt på hundens adferd dersom det ikke var klart at den aktuelle hunden var av forbudt rase.
men sivilombudsmannens synspunkt ble ikke vektlagt i forbindelse med ny hundelov. Det er endog lite som tyder på at motivene fra 1995 skal holdes i hevd. På tross av at justisdepartementet hevder å skulle “videreføre den gjeldende ordning om dokumentasjonsplikt” legger departementet i realiteten til grunn en svært innskrenkende tolkning av dokumentasjonskravet. På side 184 i proposisjonen fra 2003 (ot.prp.nr 48 (2002-2003)) kan man lese hvordan departementet så for seg videreføringen av dokumentasjonskravet. Som et minstekrav skulle man etter ny ordning kunne kreve id-merke tilknyttet registreringsbevis med tilknyttet stamtavle. Selv om slik dokumentasjon ble forelagt skulle det uten videre kunne underkjennes av politiet dersom det forelagte ut fra en konkret vurdering ikke fremstår som overbevisende nok. For blandingshunder er kravet at hundeholderen må forelegge stamtavle for alle linjer som er innblandet, og det skal videre kunne stilles krav til DNA-bevis for at hunden og dens opphav i realiteten er tilknyttet disse stamtavlene. Dokumentasjonskravet er ment å “ramme hunder som etter politiets skjønn på stedet har en fysikk, fremtoning eller egenskaper som kan indikere kamphundopphav eller ulveopphav, selv om hunden ikke direkte likner på kjente kamphundtyper eller ulv.”
Justisdepartementet varslet en videreføring av den gjeldende ordning med dokumentasjonsplikt. I realiteten innførte man en meget skjerpet ordning, og samtidig et svært utvidet nedslagsfeltet for plikten. Plikten rammer altså mange flere, og regelen skal tolkes strengere enn før. Ikke bare har man pålagt hundeeiere, spesielt blandingshundeeiere, en nær sagt umulig oppgave. Man kan også stille spørsmålstegn ved om dokumentasjonsplikten i sin nåværende form er i strid med rettslige krav til proposjonalitet og forholdsmessighet.
Ved siden av alt annet har jeg skrevet masteroppgave denne våren. Etter mye om og men tok jeg mot til meg og klinket til med en avhandling jeg har gått med i magen i en god stund. I min avhandling har jeg sett på tilblivelsen av det norske forbudet mot farlige hunder, fra starten med den midlertidige loven i 1991, utviklingen gjennom nittitallet, overgangen fra landbruksdepartementet til justisdepartementet, og frem til dagens lov med forskrift. Min vinkling har vært det forvaltningsrettslige. Jeg har sett på vedtaket om Forskrift om hunder sett i lys av utredningsprinsippet nedfelt i forvaltningsloven § 37 første ledd. Forvaltningsloven gir generelle saksbehandlingsregler, som forvaltningen, herunder også Regjeringen og departementene når det er snakk om lovgoveroppgaver, er bundet av. Min tese er at vedtaket om forbud mot blant annet amerikansk staffordshire terrier (amstaff) og tsjekkoslovakisk ulvehund er mangelfullt utredet, og at det derfor må stilles spørsmålstegn ved forskriftens gyldighet.
Hundelovens § 19 første ledd gir Kongen (i praksis betyr dette departementene under ledelse av Regjeringen) anledning til å utforme forskrift om forbud mot farlige hunder. Bedømmelsen av hvilke hunder som er farlige skal vurderes etter vilkåret i bestemmelsens andre ledd. Farlige hunder er “spesielt aggressive, kampvillige og utholdende og på grunn av disse egenskapene farlige for mennesker og dyr.”
I 1991 ble det fattet vedtak om forbud mot fire navngitte raser, herunder den fryktede pitbullterrieren. Man visste lite om de aktuelle rasene, men fra den store verdenen hadde vi hørt om fryktelige episoder med livsfarlige hunder som hadde tatt livet av både voksne og barn. I sær skulle dette gjelde en hundetype kalt pitbull. Amerikansk pit bull terrier er ikke en internasjonalt anerkjent rase, men hunder av denne typen kan registreres i blant annet en av de store amerikanske kennelklubbene, United Kennel Club, og denne kennel klubben har utviklet en egen standard for den amerikanske pit bull terrier som rase. Det hevdes at amerikansk pit bull terrier og amerikansk staffordshire terrier har det samme utspringet, og det er dette utspringet som har vært amstaffens hemsko siden starten. Amerikansk staffordshire terrier er en internasjonalt anerkjent rase gjennom FCI, og rasen kan derfor i utgangspunktet registreres med stamtavle i alle kennelklubber tilknyttet FCI systemet. I Norge gjorde man dette gjennom Norsk Kennel Klub (NKK), frem til forbudet mot rasen ble innført i 2004. Fordi amerikansk pit bull terrier ikke er en anerkjent rase, kan den heller ikke registreres med stamtavle i klubber som NKK, og blir formelt å regne som en blandingshund. Man har dermed ingen mulighet for å holde kontroll på hvor mange pitbulls som eksisterer i et område, og man har heller ingen kontroll med hvordan rasen utvikles, verken med tanke på utseende eller størrelse. Myten vil ha det til at pitbull skal være identisk med sin slektning amstaff, og at typene skal være så nær som umulig å skille fra hverandre, og det ble derfor etterhvert et poeng å få et forbud også mot den amerikanske staffordshire terrieren. For å lette politiets arbeid fremmet Justisdepartementet forslag om å utvide raseforbudet gjennom den nye hundeloven av 2003, og der innta blant annet den amerikanske staffordshire terrieren. Problemet var og er bare at man ikke har vært i stand til å dokumentere at amerikansk staffordshire terrier er en farlig hund! Justisdepartementet gjorde i perioden fra 2000 til 2003 det de kunne for å argumentere for sitt syn på amstaff-problemet, men den dokumentasjonen som ble presentert i odelstingsproposisjonen ble underkjent. Lovgiver mente det ikke dokumentert på tilstrekkelig vis at rasen hadde slike egenskaper som § 19 stiller krav om. Under avstemningen i Odelstinget ble forslaget om å innta raseforbudet direkte inn i den nye hundeloven av denne årsak nedstemt. Høyre, KrF og Venstre var for å innføre raseforbud i lovs form, men hadde mindretall. De øvrige partiene stemte imot forslaget. Man kom i stedet frem til at man ønsket å videreføre den tidligere ordningen med å innta en forskriftshjemmel i loven, men med på veien ble det gitt strenge formaninger til Justisminister Dørum om at forskriftshjemmelen skulle brukes med varsomhet.
På tross av Justisminister Dørums lovnader om at Departementet ikke skulle undergi arbeidet med forskriften noen “lettvint saksbehandling”, var høringsnotatet, som ble sendt ut våren 2004, mer eller mindre basert på rene sitater fra odelstingsproposisjonen. Man hadde på ingen måte lagt seg i selen for å følge formaningen fra lovgiver, og noen ny dokumentasjon for de foreslåtte rasenes egenskaper i henhold til lovens krav ble ikke presentert. Forvaltningen hadde dermed valgt å se bort fra lovgivers innvendinger, og fattet deretter et vedtak som det, etter min mening, kan reises tvil om gyldigheten av.
Dersom man skal fatte et lovlig vedtak som sier at rase A er farligere enn rase B, må det foreligge dokumentasjon som sannsynliggjør dette. Så lenge man ikke har dokumentasjon som beviser at amstaff er farligere enn andre “lovlige” raser, står vi rettslig sett overfor tilsynelatende umotivert forskjellsbehandling. For at slik forskjellsbehandling skal være lovlig må forvaltningen i hvert fall i noen grad bære bevisbyrden for at det foreligger “adekvate motiverende premisser for vedtaket”, jf Bernt i artikkelen “Utenforliggende hensyn som ugyldighetsgrunn- et bidrag til læren om forvaltningens diskresjonære kompetanse” fra 1978. Departementet må med andre ord godtgjøre at det er gode nok grunner til å diskriminere en ufarlig rase foran en annen. Med lovgivers nedsabling av Departementets argumentasjon i forbindelse med proposisjonent i 2003, og med tanke på at intet nytt ble forelagt høringsinstansene i 2004, er det nærliggende å konkludere med at slike adekvate premisser ikke forelå på vedtakstidspunktet.
Vi har hatt en travel, men lærerik vinter og vår. Treningen har gått jevnt fremover og jeg har hatt gode håp for å komme til start i bruksen denne sesongen. I stedet gikk vi på en bråstopp. Nå er hun ikke her lenger.
Siden i vinter har hun vært frossen, utilpass og urolig. Hun har hatt stort behov for hvile, men liksom ikke fått til å slappe av. Hun har vært ekstremt varmesøkende, og loftstua vår har ligget på rundt 24 grader konstant. Ut over våren merket jeg også at hun hadde vansker med å posisjonere seg under fri ved foten-arbeid. Hun har alltid hatt en alternativ måte for å gå med kontakt, men nå har hun i tillegg hatt vansker med å holde posisjonen. Siden posisjon er noe vi har jobbet mye med, begynte det raskt å gnage på meg med følelsen av at noe er galt. Etter hvert var jeg ikke lenger i tvil, hunden måtte ha smerter. Dobermann er jo kjent for å ha problemer med nakke og rygg, så til sist tok jeg mot til meg og fikk en time hos veterinær. Etter en manuell undersøkelse ble det konstatert en ikke ubetydelig grad av stivhet i nakke, og vi ble henvist til spesialist for nærmere utredning og røntgen. Fullt bilde fra skalle til hale viste det vi ikke ville se: forkalkninger. På mange steder. C-hoften hennes hadde allerede blitt forkalket, og hun hadde også forandringer og “bro” mellom virvler i ryggen. Verst var allikevel området nakke/hals. Hele området fra 1. til 6. virvel viste uregelmessigheter. 3.-4. virvel var allerede fullstendig sammenvokst. minst 60 % av bevegeligheten i nakken var allerede borte. Smertene tok seg også opp – eller kanskje de bare ble mer synlige nå som vi visste? Kiropraktikk gjorde vondt verre. Hun fikk betennelser i skuldrene. Smertestillende medisin(Previcox) ga lindring i noen timer, men før det var tid for en ny depottablett hadde hun allerede rukket å få det forpinte uttrykket i ansiktet. Hun gikk med dekken på 24 timer i døgnet, men var allikevel kald og klam. Sirkulasjonen var dårlig, og hun hadde smertepust. det var verst om kvelden. Det hele var rett og slett uutholdelig!
Det verste var at hun helt til det siste var så lykkelig på tur og på trening. Sammen med reven ville hun fortsatt bare løpe, løpe, løpe! Og hun var like ivrig som alltid for å terpe på lydighet, søke opp gjenstander eller følge spor. Apporteringen gikk så fint nå, og jeg hadde så vidt rukket å sette sammen til spor med gjenstander. Men selv om hun var så lykkelig under aktivitet ble det så altfor tydelig at prisen var høy. Aktivitetsnivået var for høyt for det kroppen kunne makte, og smertene hugget inn i etterkant. Vi valgte derfor å ta den lange turen…
Jeg vet ikke om vi ga opp for tidlig? Kanskje kunne vi gitt henne et lengre liv, med mer behandling, mer smertestillende medisin, og ved å senke aktivitetsnivået? Men prognosene var så dårlige. Det beste vi kunne håpe på var å stanse eller i hvert fall bremse den galopperende utviklingen, og det ville gå hardt ut over både hverdag og lommebok. Agria er ikke et forsikringsselskap for leddhunder. Og for en 4 år gammel dobermann hvis høyeste glede i livet var å løpe, for en ung hund med et kvikt og aktivt hode, var min vurdering at det var mest verdighet i å la henne slippe.
Det er fryktelig tomt her uten henne. Det er vanskelig å finne mening med å stå opp, for i drømmene mine er hun med meg. Når jeg våkner om morgenen er min første tanke å åpne opp døra fra soverommet for å slippe henne inn til oss, slik jeg har gjort hver morgen i to år nå. Jeg forventer å høre at hun reiser seg fra sofaen, strekker seg og lager den velkjente morgensgjespen som hun alltid lager. Men alt jeg hører er den øredøvende stillheten. Sorgen over at hun ikke er der er uutholdelig. Jeg karer meg allikevel opp, for revens skyld. Vi gjør oss stille klare for å gå ut, og alt jeg kjenner er savnet etter virringen i gangen, tråkkingen, forventningen. Det svir. Ute er det også helt stille. Jeg har ingen som svinser fram og tilbake, som stryker forbi meg som en kanonkule i et øyeblikk, bare for å løpe 50 meter fremover, bråsnu så grusen står, og komme flyvende tilbake. Reven sniker seg stille frem, stopper litt, tygger på noen gressstrå, tar seg god tid. Alt er snudd opp-ned. Alt kjennes meningsløst. Jeg tenker på at Ulven jager katter på de evige jaktmarker. Der er ingenting vondt, hun kan løpe hele dagen og det er ingenting som stopper henne… Men hvem ligger hun inntil når kvelden kommer..?
Det er så tomt her.
Ulven er en godt grunnutdannet bisk, trent av rutinerte klikkertrenere før meg. Hun er vel det man kan kalle “klikkerklok”, dvs at hun forstår spillereglene for klikkertreningen godt. Det er ikke den ting av det jeg har utsatt henne for (bortsett fra apporten…) som hun ikke forstår konseptet av mer eller mindre umiddelbart – så fremt jeg er tålmodig og lar henne finne ut av det selv.
Jeg er av natur en litt utålmodig type, så jeg har altfor lett for å gå inn og “hjelpe” for at hunden skal gjøre riktig i tidlig fase av innlæringen. Helt håpløst, med tanke på at et av de mest grunnleggende mantraene innen klikkertreningen er “Stå stille, og hold kjeft!” Prøv å konsentrere deg om et vanskelig mattestykke mens du stadig blir avbrutt, så skjønner du greia 
Den stakkars ulven blir definitivt mer forvirret enn hjulpet av at jeg blander meg inn i tankeprosessene hennes. Så når jeg bare har is i magen og lar henne jobbe for å løse oppgaven i fred, løser vi det meste – og mye raskere enn når jeg “hjelper til”!
Som illustrasjon kan jeg rapportere fra treningen sist lørdag. På programmet sto klikker og target. Lundqvisthundene blir normalt lokket i sin trening, så de er naturlig nok rimelig passive i treningssituasjon, og de har naturlig nok svært begrenset forståelse for spillereglene rundt klikkerprinsipper, og det å tilby adferder. Så står de der da, hund og fører, og frustreres fordi de ikke får til. Mor sliter, bikkja melder seg ut. (Helt ærlig så skjønner jeg ikke heeelt hvorfor man driver med sånn blandingsmetodikk? Kan man ikke hode seg til ett system, og rendyrke spilereglene der? For hunder som er vant til lokking, er det jo helt uforståelig at man plutselig, fra tid til annen, krever at de skal “tenke sjæl”. En smule urettferdig, egentlig.)
Ulven, som er vant til den typen trening, starter de små grå så snart hun kommer ut av bilen, og leter stadig etter sammenhenger og clue som kan fortelle henne hva jeg er ute etter til enhver tid. Hun har jobbet litt med target før min tid, så både håndtarget, stick og matte gikk dermed som snus. Men når jeg introduserte nese-til-post-it-lapp måtte det litt prøving og feiling til før hun skjønte hva jeg ville. Fordi hunden er voksen og ganske rutinert (om enn utrent på akkurat dette med target, det er ikke det jeg bruker mest av i min trening), gjorde jeg det vanskelig og festet lappen på et sted hvor hunden fikk lite hjelp av miljøet til å skjønne at det var akkurat den post-iten som var spesiell. Og det er her jeg opplever klikkertreningens desiderte fortrinn, som metode. For å i stedet for å bli passiv og avventende (som er den typiske lokke-hundenes approach), startet ulven rekka av adferder hun har inne, for å løse problemet.
I løpet av sekunder hadde hun vært innom blant annet grunnstilling, hoppstå (fortsatt favorittadferden, ser jeg), rygge, sitt, dekk, kryp… Når ingen av de etablerte ga uttelling så gikk hun kjapt i gang med å prøve seg frem med alternative adferder. Kjapp er hun også! Det å forsterke i riktig retning krever at jeg har tunga rett i munnen, for å få inn et klikk akkurat i rett øyeblikk. I denne situasjonen gjelder det å klikke i det hun viser interesse i generell retning av post-iten.
På tross av at hun ikke skjønte ludo av hva det var jeg var på utkikk etter når hun startet økten, kom hun i mål etter bare fire-fem klikk med strategisk belønningsplassering. Når lyset tentes og hun selvsikkert dyttet snuta si borti post-iten i plankehaugen, må jeg ærlig innrømme at jeg ble rimelig stolt av bisken min – og veldig fornøyd med “min” treningsmetode!
—
Siden jeg fortsatt ikke får tatt noen bilder av treningen vår, får jeg krydre med et bilde fra i fjor, for å illustrere at vinteren endelig er kommet til østlandet. Sist uke har det vært dager med godt under 15 minusgrader, og vi er vel oppe i en halvmeter snø nå, sånn ca. Markaløypene venter!!
Vi er på full fart inn i 2012. Året for debuter, er planen. Matmor skal levere masteroppgave og debutere som jurist i arbeidslivet. Sammen med ulven er planen å komme oss i gang med konkurranserettet aktivitet.
Vi drømmer fortsatt om NRH, men jeg innser at det nok er et for krevende prosjekt å legge i vei på sånn som det er nå. NRH tar tid. Myyyyye tid. Og det koster penger. Kurs, reising, utstyr. Det krever oppofrelse av ressurser, både økonomisk og tidsmessig, som jeg nok ikke med god samvittighet kan bidra med pt. Det er med tungt hjerte jeg legger drømmen på is; jeg kan knappast tenke meg noe mer givende å holde på med sammen med bikkja, men men…
Planen i år er derfor å komme oss til start i LP. Det er jo egentlig bruksen (har falt ned på NBF) som er interessant, men det viktigste er tross alt å komme i gang. Skal jeg vente til vi har både apellen, runderinga, sporet og feltsøket helt ferdig før vi kommer til start blir vi aldri klare, så da satser vi på å komme i havn med LP-1, mens vi trener steg for steg med alt det andre parallelt.
Vi har trent alt for mye alene siden flyttinga. Det er vanskelig å trene målrettet og det er vanskelig å evaluere fremgang uten å ha noen å trene med, og måle seg mot. Så nå har vi meldt oss inn i Lundqvist treningsgruppe. Gruppa består av et godt knippe Lundqvistere, som har ulik bakgrunn og motivasjon for å delta i gruppa, men felles for alle er interessen for hundetrening. Og med et knippe aktive LP og rally-ekvipasjer i gruppa, øyner jeg håp for fremtiden. Kryss fingrene!
Nevnte jeg forresten at ulven presterer over all forventning om dagen? Beste bisken!
Jeg vet ikke hvordan dette har skjedd, men ulven har skjønt det! Plutselig er apporten på plass. Hun apporterer i spor, hun apporterer fra grunnstilling, hun spontanapporterer, hun frisøker med apport… Hvordan skjedde dette? Og for en ny hverdag! Plutselig ser jeg ikke svart på hverken NRH innsats eller NBF debut. Verden ligger åpen. Er det sånn det er å ha hunder som virker?
Ulven merker så klart min nyvunnede treningsiver, og vi er daglig ute i hagen og aktiviserer. Topp stemning hos både to- og firbeint. Det er en del lydighetsmomenter jeg må ta tak i, hvis det skal bli NBF av det. Jeg har slurvet alt for mye, og har en hund som egentlig har kapasitet til å gjøre det riktig, så det er bare min egen latskap og begynnerfeil som står i veien. Men nå skal det bli slutt på det også, med en sånn fin brukshund som jeg plutselig har fått 
Ellers kom den første riktige snøen i natt. Ti-tolv cm nysnø, til glede for hundene. Vi har besøk av revens beste venn i livet, som er på mellomlanding før han flytter til Utlandet. Veldig stas med besøk, og alle tre koser seg stort. Jeg ser frem til skikkelig vinterdekke på gangveien, da tar jeg frem sparken. Bortsett fra det hadde jeg vært helt fornøyd med barmark vinteren igjennom i år. Jeg vil fortsette å trene spoooooor!
Når man trener dobermann bør man være villig til å forhandle litt. Ulven har noen bestemte meninger om hvordan ting skal være, og jeg burde vel snart ha lært meg at jeg gjør klokt i å lytte, og å gi henne en grad av autonomi i adferdene sine. I hverdagslydigheten er båndtreningen et glanseksempel. Ulven hater hater hater å gå pent i bånd. (hater å gå i bånd, tenker jeg er korrekt beskrivelse, egentlig.) Så der forhandler vi. Jeg får slakk line, for eksempel, hvis hun får bestemme hvilken side av meg hun skal gå på. Greit nok. Men når det kommer tilandre adferder har jeg hatt et større behov for å bestemme. Som spormarkering. Da ulven kom i hus var hun fullstendig uinteressert i gjenstander (leker). Så mange timer har gått med til å klikke frem det å plukke opp og holde fast i en leke. Så mange at jeg burde ha skjønt at det var en adferd verdt å ta tak i i treningssammenheng. Men neida. Min tanke har hele tiden vært at dekkmarkering må være bra, siden vi sliter sånn med apporttreningen. Så det har jeg gått for. Uten å vurdere andre markeringsformer. Og uten å få det helt til. Ulven dekker etter mye om og men, men nekter å lagre læring fra gang til gang, og å generalisere til å dekke ved gjenstanden i sammenheng med sporadferd har dermed vært kul umulig å få til. Mye kløing i hodet, der altså.
Men så hender det jo at man i lyse øyeblikk plukker opp en ting eller to hos andre. Canis forum skulle denne gangen vise seg som redningen. Forumbrukeren Siri kom i en tråd med det enkle forslaget å la hunden velge markeringsform selv. Det enkle ER ofte det beste. Så ut på plenen igjen, utstyrt med bikkje, sporline, ball, klikker og godbiter. Jeg kaster ballen to meter unna, ulven plukker den opp og returnerer. Jeg legger ballen død på bakken to meter, fem meter, ti meter unna, ulven plukker opp og leverer. Det begynner å bli mørkt, så jeg bytter hvit ball til grønn ball (=nå usynlig i gresset) og lar ulven snuse seg frem til ballen – hun plukker rett opp og leverer! Eureka! Det er lenge siden sist jeg gledet meg over mildvær i desember, men måtte denne sporsesongen aldri ta slutt!
Reven er en utsatt liten sjel. Pt setter vi muligens rekord i manglende veterinærbesøk. Vesla har ikke vært på veterinærvisitt på et halvt år! Det er forferdelig å skulle synes at det er noe å skrive hjem om, men det er det altså… Sist hun var inne var det snakk om kontroll av en brukket hjørnetann, tannrens, samt en grundig kikk dypere ned i halsen - som da avslørte store, stygge og betente mandler. Bisken ble lagt i narkose og mandlene ble spylt ut. Vi ble advart om at mandlene ville kunne bli besværlige, for de så visst ikke særlig fine ut, men på grunn av revens sykehistorikk ble vi enige om å avvente. Det er en viss risiko for blødning ved kirurgisk fjerning av mandler, og vesla har vist seg å være av typen som pådrar seg komplikasjoner, så… Vi avventer i det lengste.
I sommer flyttet vi inn i det nye huset, et oppussingsobjekt fra 1920-tallet, sist pusset opp på 60-tallet… Huset er ikke akkurat i “mint condition” så det går med noen runder med brekkjern, pussemaskiner, maling, isolering m.v. Mye støv og mye skitt og en del kjemikalier i lufta der altså. Og nå tror jeg toppen er nådd for de to firbeinte. Reven harker litt og plages nok med mandlene, men hun spiser godt og er i god form, så betente er de altså ikke. Ennå… Men etter hvert har jeg oppdaget at også ulven er plaget med noe: Puss i øynene, dårlig ånde, tidvise kvalmetegn, skjæring av tenner, hysterisk gressing… Tegn som tyder på at noe er galt. Og etter det jeg leser meg til: tegn som tyder på munn/hals problematikk. Så nå blir det altså en tur til veterinæren. Denne gang med storingen.
Det er fryktelig det der med veterinærer. Egen fastlege for folk er fint det, men for dyrene er det nesten alfa og omega. Det føles fryktelig å måtte starte fra scratch på et nytt sted. Hos noen som verken kjenner dyrene eller oss. Og med så utrolig mange veterinærkontorer å velge blant er det nærmest umulig å ta valget. Hvem er best? Hvor får vi best hjelp, og hvor er vi i trygge hender?
Grunnen til at det har tatt litt tid å sette sammen symptomene kan forklares med at ulven parallelt har strevd med innbildt svangerskap. Hun blir fryktelig knøete og rastløs i disse periodene, så det har vært vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er som hører til hvilken tilstand. Selve det å være innbildt er nokså naturlig, men jeg angster stadig vekk for livmorbetennelse (dette utløses ofte i forbindelse med løpetiden), siden det var på grunn av dette vi nesten mistet vesla den gangen. Vesla hadde også flere diffuse symptomer den gangen, og hun måtte lide unødvendig lenge på grunn av feildiagnostisering. (Derav frykten for å velge feil veterinær!) Så finner de ikke noe i halsen på ulven til uken, får vi vel fortsette undersøkelsen bakover. Jeg er i hvert fall lei av å gå med følelsen av at noe er galt. All empiri tilsier at mistanken er berettiget.
Korreksjon er et stadig tilbakevendende tema når man diskuterer hundetrening. En stadig økende trend er å benytte seg av kombinasjonen positiv forsterkning (tilførsel av gode ved ønsket adferd) og negativ straff (uteblivelse/fjerning av gode ved uønsket adferd), fremfor den tradisjonelle kombinasjonen av positiv straff (tilførsel av aversiv ved uønsket adferd) og negativ forsterkning (fjerning av aversiv ved ønsket adferd). Det er liten tvil om at begge veier fører til rom. Trenden med å “trene positivt” griper om seg i stadig flere hundesportsgrener. Agility- og freestylemiljøene var muligens først ute, og innen disse grenene er den “positive” metoden kalt ”klikkertrening” godt etablert, mens store deler av fuglehund- og IPOmiljøet fortsatt sverger til aversjonsdressuren. På ulike debattforum står striden om hvilke metoder som gir “best” resultat stadig like sterkt, og særlig ett spørsmål går igjen: Er det mulig å trene hund – og få ønskede resultater - uten bruk av aversiver?
Helt siden jeg leste Karen Pryors “Don’t shoot the dog” en gang rundt årtusenskiftet har jeg vært bestemt på at mine hunder skal trenes etter det positive prinsippet – læring via positiv forsterkning av ønsket adferd. Jeg ser ingen grunn til å tviholde på gamle prinsipper basert på utdaterte teorier om rangordning, all den tid det finnes etterprøvbare bevis for at positiv forsterkning funker. Jeg synes derfor det er problematisk i utgangspunktet å skulle forholde meg til en hver treningsmetode som baserer seg på systematisk bruk av positiv straff.
Hos Lundqvist (en skole som bruker blandingsmetodikk, tradisjonelle prinsipper i hverdagsdressuren, men utelukkende positive prinsipper i såkalt aktiviseringsøvelser) brukes aversiver i hverdagsdressuren, dog i mild form. Mantraet hos Lundqvist er “ro-kontakt-læring-krav”. Først når man har kvalitetssikret at hunden “kan” en kommando, er det tillatt å sette på en “grense” (les: bruke aversiv). “Grensen” hos Lundqvist er ordet “stopp!” som læres inn ved å dytte hunden kontant bakover mens man sier grenseordet strengt. Poenget er å disponere ut straffen sterkt nok til at hunden oppfatter det som et aversiv, men ikke sterkere enn det som er nødvendig. Ved å dele ut et kontant dytt og et strengt stopp! første gang er meningen at man etter hvert skal kunne si grenseordet med normal stemme og slett ikke trenge å bruke de fysiske aversivene. Man generaliserer grenseordet som straff for uønsket adferd ved å introdusere grensebruk på alle hverdagsøvelser etter hvert som man er sikker på at hunden vet hva som er forventet av den.
I miljøer hvor man bruker hardere aversiver (strøm feks) er prinsippet stort sett det samme. Bryter hunden en kommando den “kan” tilføres et gitt aversiv for å stoppe den uønskede impulsen. Poenget er at hunden til en hver tid skal kunne ha en reell forventning om hva som er konsekvensen av å ikke adlyde kommando.
For meg er det som sagt problematisk å skulle bruke straff i system. Regelen fra klikkermiljøet sitter i ryggmargen: “Gjør hunden det ikke, er det fordi den ikke kan det, i den situasjonen”. Eller fordi den ikke er riktig motivert, I might add, med reven som levende eksempel…
Kritikken mot “positivistene” går ofte på at når hunden ikke har en reell og konsekvent forventning om straff vil det heller ikke være noe motivasjon for den å avbryte en, for oss folk, uønsket adferd, så lenge hunden selv finner (den uønskede) adferden mer motiverende enn forventningen om belønning fra oss – altså at aversiver har mer adferdsstyrende kraft enn det belønning har. Om riktigheten av denne konklusjonen strides de lærde, og jeg skal ikke påberope meg noen fasit. Og jeg ser problemet med å skulle finne en belønning som skal kunne overstyre visse iboende instinkter i enkelte raser, i de mest utfordrende situasjonene. Men nok om det.
Noe jeg synes er interessant er det faktum at vi “positivistene” stort sett ikke kan nekte for at det finnes bruk av aversiver i våre hundehold. Men vi understreker alltid at aversivene aldri finner sted under trening, aversivene brukes bare som “brannslukking” og at bruken derfor ikke foregår i læringsøyemed (- og derfor kan man altså forsatt hevde at man trener 100 % positivt). Dette er for meg et noe problematisk ressonnement. Spørsmålene er 1) om det er mer realt å gi hunden et resolutt spark bak “i en nødsituasjon” i forhold til det å true med et dytt via å bruke et innlært grenseord? Og 2) om det går an å skille mellom “trening” og “hverdag”? Jeg mener, er vi ikke mottagelige for læring via erfaringer vi gjør hvert eneste våkent minutt hver eneste dag?
Hundetrenere som bruker et innlært grensesystem, bruker det bevisst og metodisk. Like konsekvent som det vi belønner for korrekt utførelse, deler de ut straff når den utbedte adferden utføres under par. For meg er det et tankekors at når det en sjelden gang rabler for en klikkertrener, er det helt uventet, det er umotivert, og man feier det under teppet som en unntakshendelse. Man tar dermed ikke ansvar for korreksen på samme måte som en traddis. Aversivet dukker opp som lyn fra klar himmel, og må fra avsender regnes som en overslagshandling.
Positivistene anklager traddisene for å være harde dyremishandlere. Kommer holdningen fra manglende forstand for systemet, eller baseres det på egne erfaringer med voldsbruk mot sin firbeinte venn? I brannslukkingsøyemed, så klart!
Bildet er tatt av Kim G Skytte.
