Skip to content
10. oktober 2013 / Matmor til rev og ulv

Diredoberen har gjennomført MH

Lenke til videoene finnes her

Kritikkskjemaet:

MH kritikk

 

Hadde jeg sagt det før? Jeg har den fineste hunden ever!

 

Eddard

Advertisements
26. mai 2013 / Matmor til rev og ulv

Diredoberens LP debut

Hadeland HK

Yes – da kom vi oss endelig til start! Og debuten gikk strålende. Det var en gloheit dag på Lunner, da jeg kjørte hjemmefra kl 9 (for å rekke å løpe en time i skogen før stevnet – gutten har mye krutt å brenne av) var det allerede 18 varmegrader, og når det nærmest ikke var verken skyer eller vind ble det en lang dag for mange hunder i dag. Og ikke minst for dommeren, Elin Lien! For en innsats, å stå ute i steikende sol i timevis, og tålmodig dømme ekvipasje etter ekvipasje. Hatten av! Hadeland Hundeklubb er alltid et trivelig sted å besøke, superkoselige folk og trivelig stemning. Så jeg var ikke i tvil når jeg så muligheten for å gjøre LP-debuten der, i stedet for noe annet sted. Fin grusbane, god plass og generelt rolige omgivelser, perfekt for unghunden!

Under oppvarmingen viste gutten fine tendenser, og jeg var rolig og fin før vi entret ringen. Det er en fryd å kjenne at jeg ikke var nervøs før vi skulle inn i ringen. Jeg stoler på at hunden min kommer til å gjøre en ærlig jobb, og det er det eneste jeg forlanger av ham. Poengene er underordnet, samarbeidet betyr alt. Og Eddard er virkelig en herlig ærlig hund, som aldri svikter.

Eddard LP HHK

 

(Bildet er tatt av Ann Kristin Wien Stubberud)

En kort beskrivelse av forløpet, moment for moment:

  • Vising av tenner 10 (10 av 10 mulige poeng):

Under tannvisningen satt han som en påle, og lot seg ikke affisere et sekund, den første 10eren var dermed fullt fortjent.

  •  Fellesdekk 2 minutter 0 (0 av 30 mulige):

Jeg tar ingen sjanser, og sto over fellesøvelsen. Med unge og uerfarne hunder kan alt skje, og jeg tar ikke risikoen på at disse lange fellesøvelsene skal ødelegge for oss på lengre sikt. Så vi får tåle å tape de 30 poengene det koster å være på den sikre siden, enn så lenge.

  • Lineføring 7,5 (22,5 av 30 mulige):

Ups, jeg glemte at nr 2 ikke møtte til start, så dermed ble det ikke tid til noe lek før vi måtte inn i ringen på ny. Dermed fikk jeg en litt umotivert start på øvelsen, og når jeg fulgte det opp med å ha problemer med å stokke beina etter dommerens anvisninger, så ble det en litt haltende øvelse. Mye bra innimellom, men vendingene var rett og slett ikke pene. Men denne øvelsen har også vært ustabil den siste perioden, så jeg var forberedt på at alt kunne skje. Bedre lykke neste gang!

  • Dekk fra holdt 10 (20 av 20 mulige):

Disse korte momentøvelsene er vi gode på, og selv om jeg fortsatt ikke er helt fornøyd med neddekkene, vil gjerne ha et solid klask om jeg får velge fritt, så utføres øvelsen kontant og med glede. Velfortjent 10’er.

  • Innkalling fra sitt 10 (20 av 20 mulige):

På en god dag så er dette et rent ut vakkert moment. Han sitter strunk og rett og med godt fokus, starter rett ut i gallopp og svusjer inntil i grunnstilling. Men 60 % av tida ender det fortsatt opp med body slam. Dette var en av de sistnevnte eksemplene… Personlig ville jeg ha trukket oss et poeng for det, men takker og bukker for at dommeren gir oss full uttelling. Entusiasmen og farten var det i hvert fall ikke noe å si på!

  • Stå under marsj 10 (20 av 20 mulige):

Det er helt utrolig at denne øvelsen nærmest måtte nyinnlæres for bare en mnd siden! Det er i dag et av våre aller beste øvelser, og Eddard både stopper og blir stående klippefast. Herlig!

  • Fritt hopp over hinder 7 (14 av 20 mulige):

Jada, der kom den… De siste par dagene har jeg bannet over at jeg har gått i konkurransetreningsfelle numero uno: Jeg har overtrent momentene. Han vet såååå godt hva som kommer, at han bare ikke gidder vente på kommando. Så når jeg snudde og rettet meg opp på andre siden av hinderet, kom han flyvende i et vakkert svev og svusjet perfekt inn i grunnstilling, før jeg hadde rukket å gi kommando. Damn! Heldigvis ver jeg forberdet på at det kunne skje, og det at det skjedde på hinderet var heller ingen overraskelse. Hinderet er en av Eddards favorittøvelser, så bare å få hoppe er forsterkning i seg selv. Jaja. Jeg har allerede lagt strategien og tatt tak i problemet med tjuvstarting, så regner med at det gir seg rimelig kjapt. Variasjon, variasjon, variasjon! Uberegnelige kjeder gjør at konsentrasjonen opprettholdes og at ingenting blir tatt for gitt. Ingen klassisk betinging av lydighetsøvelser takk!

  • Kontroll over hund på avstand 10 (20 av 20 mulige):

Dette er også en av de øvelsene som tidvis faller fra hverandre. Det har vært lineføringen, stå under marsj og avstandskommanderingen som har vært de tre ustabile, men jeg var allikevel ikke redd for om han ville gjennomføre eller ei. Oppsitten som bare forsvant her for noen uker siden er på plass og ser bedre ut enn noen gang, akkurat nå er det neddekkene jeg jobber for å forbedre. Dommeren lot seg allikevel ikke affisere av d-dekk’ene og belønnet innsatsen med full pott. Da skal jeg ikke krangle, jeg!

  • Helhetsinntrykk 10 (30 av 30 mulige):

Jeg var litt engstelig i forkant for at gutten skulle få det for seg å ta disse sinnsyke seiersrundene sine, så jeg var nøye med å belønne ham kroppsnært og safet litt med å holde ham i halsbåndet på transportstrekkene mellom øvelsene. Jeg hadde sikkert ikke behøvd å safe så mye, men better safe than sorry! Uansett er jeg storfornøyd med samarbeidet vårt, det var en fryd å vise ham frem, og direkte vakkert å få klarsignal gjennom tydelig og engasjert øyekontakt med gutten før hvert enkelt moment. Jeg trengte ikke et øyeblikk å være i tvil på om vi var på nett med hverandre, og det var en storfornøyd hundefører som kunne jogge ut av ringen med

– totalt 156,5 poeng av 200 mulige, 2.premie og nr 4 i klassen.

Herlig dag!

22. mai 2013 / Matmor til rev og ulv

Spot the guilty

Samson_Boxer_Mix_04.jpg_w450

mutt-boxer-plott-hound-mix

echo_1147

American_Bulldog_Boxer_mix_MrBig_IMG_8660

patches-the-boxer-mix_43412_2010-03-27_w450

SAMSUNG DIGITAL CAMERA

mutt-rhodesian-ridgeback-boxer-mix

Duncan-lab pit mix

Ingen av disse har godkjente stamtavler, men langt fra alle er ulovlige blandinger. Ser du hvilke som skal ut?

22. mai 2013 / Matmor til rev og ulv

Avmektighet

ayla-matte-avlivast

I forrige uke kunne vi lese om nok en familie som på grunn av dokumentasjonsmangler måtte innfinne seg med å få sin hund avlivet, med hjemmel i hundeloven. Som forventet ble nyheten fanget opp i diverse fora der hundefolk ferdes, og denne gangen er det debatten i et av norges største hundeforum som har fått meg til å sette meg til bloggen igjen.  

Da raseforbudet ble introdusert i 1991 gjennom forskriften til midlertidig lov om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder (lov av 4. juli 1991 nr 48), var formålet å forhindre innførsel og avl på farlige hunder. Mens svenskene satset på et generelt forbud mot farlige hunder på individnivå, snublet Norge i likhet med en rekke andre land alt på startstreken og bestemte seg for å karakterisere visse enkeltraser som farlige. Og dermed var karusellen satt i sving. For hvem skulle ha bevisbyrden når det oppsto mistanke om forbudt hund, og hvilke bevis kunne man forlange forelagt? Ved å velge løsningen med å forby gitte hunderaser og hundetyper og blandinger der disse rasene og typene er involvert, uavhengig av individets farlighet, har man effektivt og ettertrykkelig snurret seg inn i noe som kan virke som en evig runddans. Dansetrinnene føles etter hvert så kjente og melodien så besnærende at flere og flere har sluttet å stille spørsmålstegn og nå bare danser med. For når papirene mangler er det vel ikke mer å snakke om, er det vel? (Man kan jo bare la være å anskaffe en hund som ser sånn ut!)

Til tross for at brudd på forbudet mot å innføre, holde eller avle farlige hunder er gjort straffbart med bøter og/eller fengsel er forholdet til uskyldspresumsjonen (jf bla EMK art 6.2 og menneskerettserklæringen art 11 pkt 1) ikke nærmere problematisert, verken i forarbeidene til den gamle kamphundloven eller i forbindelse med dagens regler etter ”hundeloven” av 4.juli 2003 nr 74. Med revisjonen av ”kamphundloven”  i 1995  (ot.prp.nr 13 (1995-96) – se s. 3) kom derfor starten på det som i et rettstatsperspektiv kan hevdes å ha utviklet seg til å bli en juridisk katastrofe: bestemmelsen om dokumentasjonsplikt (i dag nedfelt i forskrift av 20.august 2004 nr 1204 om hunder, § 2). For å lette håndhevingen av forbudet ble det besluttet at bevisbyrden for hundens rasetilknytning skulle legges på hundeeieren, det ble innført konkretiserte krav til bevisdokumentasjon, og i tillegg ble det innført en presumsjonsregel for de tilfeller hvor tilstrekkelig dokumentasjon ikke kunne forelegges. Til den nye bestemmelsens forsvar het det: ”Uten en slik dokumentasjonsplikt vil det være nødvendig å forby raser som ikke lar seg utseendemessig skille fra de forbudte rasene, for å kunne håndheve loven. Dette ønsker departementet ikke å gjøre fordi det vil ramme hold av hunder som ikke anses som farlig i lovens forstand.”

Departementet hadde altså gode intensjoner om å begrense forbudets rekkevidde, og innføringen av dokumentasjonsplikten hadde altså som selvstendig formål å ikke ramme «uskyldige» hunder. Man antok videre at det ikke var de store grepene som måtte tas for å sikre tilstrekkelig dokumentasjon:I praksis vil denne bestemmelsen medføre at eiere av hunder som kan forveksles med hunder som går inn under forbudet, vil måtte foreta registrering av hunden. De fleste hunder i Norge er i dag registrert, slik at dette ikke vil påføre disse hundeeierne noen vesentlig byrde. I tilfeller med blandingsraser vil ikke registrering være mulig, og man må i slike tilfeller gå tilbake til opphavets stamtavler. I tilfeller hvor stamtavler ikke er tilgjengelige vil eier eller annen som har ansvar for hunden måtte sannsynliggjøre hundens opphav på annen måte. Det må her avgjøres etter alminnelig bevisvurdering om den framlagte dokumentasjon er tilstrekkelig.”

Men dokumentasjonsregelen lot seg dessverre ikke håndheve like enkelt som man hadde ønsket, og det som ved første korsveg så ut til å være et passe kontroversielt tiltak har etter hvert fått utvikle seg til å bli et reelt mareritt! Hensynet til å begrense utilsiktet skadeomfang er for lengst glemt, og nåløyet for godkjent dokumentasjon har blitt urealistisk smalt. I forarbeidene til hundeloven (ot.prp nr 48 2002-2003) heter det på side 185: ”Et rent identitetsmerke har ikke overbevisende bevisverdi relatert til hvilken type hunden er. Dokumentasjonskravet som foreslås er et minstekrav. Hvis papirene som fremlegges ut fra en konkret vurdering ikke fremstår som overbevisende dokumentasjon for rase eller type, vil hunden trass papirene bli ansett som en forbudt hund. Et eksempel kan være at en tilknyttet stamtavle kommer fra et privat firma eller en privatperson. I praksis er det Norsk Kennel Klub og tilsvarende utenlandske organisasjoner som kan utstede troverdig dokumentasjon. Hvis det foreligger konkret grunn til mistanke om at papirene ikke viser de rette faktiske forhold, kan politiet kreve ytterligere dokumentasjon fremlagt av hundeholderen, f.eks. i form av gentester av hunden og hunder i stamtavlen som dokumenterer avstamningsforholdet. Dersom hunden er en blandingshund som ikke er stamtavleført, må hundeholderen for å dokumentere dens rase eller type i alle linjer knytte den til hunder som er oppført i en stamtavle. Ytterligere dokumentasjon kan i slike tilfeller være gentestede blodprøver fra hunden og dens opphav som knytter den sikkert til slike stamtavler.» Kravet til dokumentasjon er etter gjeldende forskrift formulert slik:  «Som minstedokumentasjon etter at en hund er blitt fire måneder gammel, kreves at hunden er identitetsmerket med microchip og at dette identitetsmerket knytter hunden til et registreringsbevis påført DNA-koding med en tilknyttet stamtavle.» (§ 2 annet ledd)

Kravet er absolutt, men hvem skal finansiere og drifte det særs omfattende apparatet som skal til for å sikre gjennomføringen? I Norge tilbys det per i dag dna-registrering til et helt marginalt antall raser. Dna-poolen er av den grunn svært begrenset og dermed uegnet til å med sikkerhet kunne stadfeste rasetilknytning. Blandingshunder som registreres i kennel klubbens register for blandingshunder registreres fortsatt uten stamtavle og helt uten mulighet for dna-registrering som bekrefter slektstilhørighet. Det er derfor per i dag umulig for de aller fleste hundeeiere og for nærmest samtlige eiere av blandingshunder å fremlegge dokumentasjon på at deres hund ikke er av farlig type, skulle søkelyset først ramme. Og søkelyset kan ramme både vilkårlig og tilfeldig. I forarbeidene heter det at ”(d)okumentasjonskravet etter lovforslaget her kan altså ramme hunder som etter politiets skjønn på stedet har en fysikk, fremtoning eller egenskaper som kan indikere kamphundopphav eller ulveopphav, selv om hunden ikke direkte likner på kjente kamphundtyper eller på ulv.”(ot.prp. nr 48 (2002-2003) s 185) Tross denne utvidede fullmakten gis politiets tjenestefolk ingen særskilt opplæring når det kommer til identifikasjon av ulike hunderaser og typer. Dette ble bekreftet av politidirektoratets representant under hennes forklaring for retten under Pablo-saken i fjor. 

Ved å danse med til rottefangerens musikk, ved å slutte å stille kritiske spørsmål til regelverkets riktighet, ved å fortsette å hoppe over gjerdet der det er lavest, der det er minst motstand,  ved å se en annen vei og la det skure lar vi sakte men sikkert myndighetene gjøre stadig større inngrep i enkeltindividers privatliv og frihet. Stadig flere stiller seg likegyldige, noen endog positive til stadig økende inngrep og vilkårlig overvåkning på stadig flere områder av livet. ”Så lenge man oppfører seg og overholder lovene har man ingenting å frykte”, ser ut til å være en gjenganger jeg hører oftere og oftere. Tiltroen til det offentlige er sannelig rørende. Men det som kan fremstå som blind tiltro kan også være symptom på noe annet, noe mye skumlere: avmakt. Og fanges vi i avmektighet, da drukner vi.

14. november 2012 / Matmor til rev og ulv

Et forvaltningsrettslig blikk på forskrift om hunder

I vår leverte jeg en juridisk masteravhandling ved Universitetet i Tromsø. Avhandlingen skulle vært publisert i databasen Munin, men TTT… Siden det varer og rekker og folk tripper og venter har jeg på oppfordring besluttet å publisere avhandlingen via bloggen.  

Avhandlingen kan leses her. NB! Copyright på alt innhold!

Jeg benytter anledningen til å ønske akademikerkollega Ane Møller Gabrielsen lykke til videre med sitt viktige arbeid. Jeg gleder meg til å lese doktoravhandlingen når den blir klar!

25. oktober 2012 / Matmor til rev og ulv

stadig fremgang

Jeg var litt frustrert der et øyeblikk. Synes ikke Canis sin reklame hvor det påstås at klikkertrening skal være morsom og frustrasjonsfri helt passet. Mye pip og lite fremgang på valpen, og mye frustrasjon hos mor. Men nå ser ting ut til å løsne. Eddard synes det er ordentlig gøy å få tilby frivillige adferder, han er initiativrik og ivrig – nesten litt for ivrig. Han sliter litt med fokus, så han får ikke alltid med seg hva det er som utløser belønningen. Det blir spesielt synlig når jeg skal shape frem nye adferder. Tok for eksempel en økt med markering (på nøkkelknippe) i dag, og kan ikke skryte av at guttungen er spesielt klikkerklok i hvert fall. TTT (ting tar tid), men så lenge han tar initiativ i stedet for å sette seg ned og pipe ser jeg jo at vi er på vei i riktig retning.

Og de noenlunde etablerte adferdene begynner jeg å få såpass flyt på at jeg kan begynne å både kjede og generalisere mer og mer. Har blant annet begynt på dekk under marsj, en av de øvelsene jeg slet voldsomt med med Ulven. Det tar han veldig lett, og med helt minimalt med hjelp. Eddard er generelt blitt veldig glad i dekk, og tilbyr det som en av de aller første stort sett hver gang jeg står stille og venter. Utgangstilling jobber vi også en del med, og når jeg endelig fikk lagt en strategi for å kvitte meg med den overtroiske adferden han har etablert (håndtouch før posisjonering ved siden av meg) ser det ut til at vi begynner å komme på plass her også. FVF bedrer seg stadig, posisjonen er god, men han går ekstremt skjevt – som en ekte bruksbikkje – og jeg må være nøye med å bare trene marsj når han er mentalt rolig og fokusert. Bli-øvelser og andre ro-øvelser er god opplading til marsj-trening. Jeg lurer på om jeg skal få litt bukt med skjevheten også når jeg begynner med venstrevendinger. Har hittil bare jobbet rett frem og mot høyre.

Apporten jobber jeg med på flere måter. Jobber med et løsbitt av plastslange som apport, og jobber med at han skal holde apporten. Han tygger rimelig frenetisk, og holder meget forsiktig. Jeg har valgt å fokusere på bittet først, tror tygginga forsvinner av seg selv når han bare skjønner at han skal bite over og holde fast. Ser at han biter bedre når jeg girer ham opp med IPOpølsa først, så det skal jeg jobbe videre med. Jeg jobber parallelt med å kjede sammen ulike apportadferder ved å rundere rundt kjegle med opplukk av leke bak kjegla. Han løper nydelig ut, plukker veldig fint opp, men er litt for sein inn, og ikke hundre prosent trygg på venstreinnsitten. Bør kanskje prøve å få jobbet med innkomsten separat, og helst med hjelper. Han kommer for så vidt fint inn når jeg jobber direkte fra bli, men jeg får jobbe ekstra med det også. Denne delen av treningen er jo direkte overførbar til bringkobbelmeldingstrening også, så her er det bare å fyre løs. Planen er jo å trene litt rundering med valpen også, det er så gøy! Og det er flere jeg nå snakker med som har lyst og driver på litt, så kanskje kanskje..?

Ingen flere utstillinger på planen før over nyttår nå. Da blir han junior. Han er blitt så stor og flott nå, litt mer brystkasse nå så er han like stor som Jaffen var. Har ikke målt og veid på en stund, men han nærmer seg nok 30 kg med stormskritt. Han er fortsatt utrolig trivelig, lett å ha med å gjøre og veldig kjærlig. Mor sin gutt! Mye piping på ham i hverdagen, og det er ikke alltid like lett å være overbærende i forhold til det, men sånn er nå det. Han er så fantastisk på alle andre vis, så litt piping skal jeg tåle.

13. oktober 2012 / Matmor til rev og ulv

En liten oppdatering

Oj, lenge siden sist. Det betyr ikke at vi ikke holder på, selv om jeg må innrømme at motivasjonen har vært litt fraværende i det siste. Valpen har så vidt begynt med litt kjønnsmodning, og med det begynner det å bli hakket mer utfordrende å trene hund. Verst er nok det faktum at jeg har jobbet ham opp på et nivå hvor han er ganske intens, men ikke tilstrekkelig fokusert på rett ting. Veldig klar for å motta belønningen sin, ikke riktig så opptatt av å jobbe for å få den… Spesielt ille er det i forbindelse med FVF, da skal det ikke mye til før det begynner å putre i pappskallen. Biting i lommer (og mage…) og snapping etter leker er vel klare tegn på at vi bør ta tak i utviklingen. Men det er også vanskelig å få ham med på leken når det gjelder å tilby nye adferder. Han pendler stort sett mellom frustrasjonspiping eller passivitet, all lokkingen og hjelpingen jeg har bedrevet med har gjort ham nokså hjelpeavhengig, gutten. Det ble så ille at jeg måtte ta en pause i LP-treningen, og de siste ukene har det stort sett gått i firkanter og korte næringsspor etter oppskrift fra Rolf Hegg, som jeg var på sporkurs med for et par helger siden, i regi av Hadeland Hundeklubb. Symptomene har vært det samme i sporet, han er veldig motivert for å få belønningen, men ikke fullt så klar for å jobbe for å finne den. Blir det for vanskelig er svaret hans å ruse fremover og satse på å løse oppgaven på syn eller overvær. 10-15 m næringsspor med tørrfor i hvert tråkk, uten avslutning, har vært resepten. I tillegg har jeg jobbet med tråkkede firkanter med tørrfor i tråkket, for å hjernevaske ham på at belønningen finnes der det stinker menneske, og at det ikke fører til noe å lete utenfor. Testet fremgangen på tur i dag. La et 30 meter langt spor med nedgravd leke i enden underveis på runden, før jeg tok med meg gutten og lot sporet ligge ca 20 minutter. Når vi kom tilbake startet jeg ham på sporoppsøk ca 50 meter unna, og et par meter fra sporstart datt nesa resolutt i bakken og satt som limt fra start til slutt!!! Nydelig!!!

Jeg hadde for øvrig en nydelig FVF-økt forrige dagen, i parkeringsgarasjen under jobb. Eddard er med meg på jobb et par dager i uka, når jeg skal på trening med klikkerfolket på NVH etter jobb. Lunsjen brukes da på å trene hund på det nydelige området rett utenfor kontoret, hvor det er gode forhold for både det ene og det andre. I tillegg er det fint å trene litt i parkeringshuset, hvor det er ganske spesiell romklang, viftelyder og andre rare miljømessige ting. Eddard er jo ekstremt miljøsterk så det er ikke noe vi trenger å trene på spesifikt, men det å trene i ulike omgivelser er uansett lurt. Og på vei inn igjen til bilen er han dessuten ikke på sitt heiteste, så det viser seg å kanskje ikke være det dårligste tidspunktet å trene FVF på, ettersom han blir så kokt av det. Jeg fikk trent ca 20 meter, med klikk og belønning i posisjon for annethvert steg. Veldig bra økt, og det var en veldig stolt mams som la gullgutten i bilen etterpå.

Og i dag fortsatte LP-oppturen. Før vi stakk til skogs tok jeg slampen med på fotballbanen i Hakadal og lot ham tilby frivillige adferder i en halvtime (ispedd noen lekeøkter så klart). Dekk har havnet høyt oppe på tilbudsrekka, det er jeg fornøyd med! Hadde også et nydelig posisjonsskifte dekk-stå som var til å gråte gledestårer av. Frivillige innkomster med nese/håndtarget har også blitt en slager. Jeg må gjøre en skikkelig innsats med kassa snart, for det er noen merkelige overtroiske adferder som har etablert seg kraftig på venstreinnsitten, så der har jeg en jobb å gjøre. Begynte også på innsitt foran i dag, det kommer han til å ta superfort og fint, tror jeg. Jeg må rett og slett si at jeg er veldig fornøyd med dagens innsats, både på banen og i skogen.

Forrige helg feiret vi halvtårsdagen til gutten med en tur i Leto-hallen, der vi grabbet med oss BIR-valp og 3. plass i gruppefinalen. Ekstra stolt av at dommeren kom med kritikken «very good mover», i tillegg til «very promising» med utropstegn! Travingen har jo vært… noe utfordrende, og Leto har små ringer, så når valpen nå er blitt en lang og stor gutt er jeg ganske stolt over at han fikk vist frem travet sitt allikevel. Vakker er han!

Raissa var dessuten en svipp innom ringen på NKK Hamar i dag. Vesla imponerte meg stort med tilstedeværelse og showmanship, men gikk desverre ut med gul slufse i første runde (3.premie/»good»). Hun synes nemlig at dommeren ble litt for lik en veterinær med den kroppsvisiteringen sin. Stakkars stakkars reven, som rakk å få så mange stygge opplevelser med veterinærer før vi fant Marit Vader og Marianne Slettmo og de andre drivende dyktige damene  på Tromsø Veterinærsenter. De stygge konsultasjonene sitter dessverre hardt i. Men da blir det ikke noen D4A på Lillestrøm med frøkna i hvert fall. Hun koser seg i hverdagen, og det får holde. Selv om hun fikk en ellers god kritikk, både for uttrykk, pelskvalitet, vinklene bak med mer. Peneste Lillegullet.